Jeg tok med sommerfuglvinger til et sted der ingen hadde invitert meg

Madrid, 25. oktober 2026. Noen sanger blir født av en setning. Andre blir født av et bilde. «Louvre» ble født av et bilde: en person som går inn i et av verdens mest høytidelige museer med sommerfuglvinger på ryggen og gjør det om til et dansegulv. Alt annet kom etterpå.

Jeg heter Mike Sain't Louis. Jeg er en indie-alternativ artist fra Madrid, og jeg kaller meg «den første AI-låtskriveren». Jeg skriver alle tekstene mine selv. Musikken og vokalframføringen lager jeg med kunstig intelligens, som er mitt verktøy for produksjon og arrangement, så stemmen du hører er ikke min. Ordene, ideen og den kunstneriske retningen er mine. Jeg driver mitt eget uavhengige plateselskap, MIKE SAIN'T LOUIS, uten mellomledd, og på omtrent to år har jeg gitt ut 273 singler og regissert over 280 musikkvideoer under navnet PLANETA GAYFOLK.

Når folk spør meg hva «Louvre» handler om, svarer jeg nesten heller med videoen. Så la meg gjøre nettopp det.

Et museum som ikke er et museum

Teksten som følger videoen på YouTube, og som står der sangteksten står på nettsiden min, sier det fra første linje: videoen er ikke spilt inn i Paris, men den ser sånn ut, for Louvre er her ikke et museum. Det er et symbol.

Louvre i klippet er en drømt kulisse. Glasspyramiden står i midten, steinpalasset rundt, gatelyktene er tent, fontenen renner. Alt er gjenkjennelig, og alt er litt forskjøvet. Bakken glitrer med striper av rosa og blått lys som et klubbgulv. Fontenen spruter fuchsia. I noen bilder krysser lyskanoner himmelen som på en konsert.

Det var dette jeg ville ha. Ikke et postkort. Jeg ville ta et sted alle forbinder med alvor, stillhet, køer og «ikke rør», og snu det på hodet.

Vi som aldri ble invitert

Det finnes en setning i den videoteksten som jeg fortsatt står ved: i bunn og grunn er det det vi annerledes mennesker gjør, vi skriver om de stedene vi aldri ble invitert til.

Jeg mener det bokstavelig. Mange av oss kjenner følelsen av at visse rom ikke var for oss. Ikke fordi det sto et skilt på døra, men fordi ingen som lignet oss noen gang hadde stått der. Museer, operahus, festsaler, de fine adressene. Da har du to valg. Du kan holde deg unna. Eller du kan komme med vinger.

Jeg valgte vingene.

Tre sekunder i dagslys

Videoen åpner med bildet som startet alt. Foran pyramiden, midt på dagen, med blå himmel og noen turister i bakgrunnen, står en skikkelse med enorme sommerfuglvinger. Vingene er gjennomsiktige, i rosa, lilla, blått og gult, som om de var laget av glassmaleri eller karamellpapir. Armene er spredt, kroppen spent, klar til å lette. Over står navnet mitt i gult, og under, i stor fuchsia, ordet «LOUVRE».

Det varer i tre sekunder, men alt er sagt: monumentet bak, fantasien foran. Jeg liker at det starter i dagslys. Det er det eneste øyeblikket med naturlig lys før natten faller og festen begynner. Det er turistbildet alle tar foran pyramiden, bare at denne turisten har tatt med vinger.

Når pyramiden skifter farge

Så snart tittelen forsvinner, blir det natt. Palasset lyser varmt, pyramiden gløder innenfra, og foran danser en jente i et enormt rosa skjørt med lyskanter som får det til å se ut som neon. Hun snurrer med ett bein løftet. Det er en bevegelse fra folkedans midt på en parisisk plass, og den blandingen morer meg. Skjørtet åpner seg som en blomst og dekker halve pyramiden et sekund. Det høytidelige bak. Det festlige foran, og det tar hele bildet.

Rundt tolvte sekund blir pyramiden lilla, nesten elektrisk fiolett, med alle kantene opplyst. Foran står en ny danser i en volangkjole i limegrønt og oransje, med en fjærpryd i samme grønne. Der skjønner man at videoen ikke kommer til å respektere museets fargepalett. Glasset, som i virkeligheten er kaldt og gjennomsiktig, tar den fargen neste koreografi trenger. Arkitekturen oppfører seg som en diskoskjerm.

Og så er det jenta i den enkle, svarte, stroppeløse kjolen, som dukker opp igjen og igjen og for meg er den røde tråden. Hun står med armene ut over et gulv av rosa og blå lysstriper som bøyer seg rundt henne, som billys på et bilde med lang lukketid.

Hvorfor jeg skriver dette til norske lesere

Jeg har ingen spesiell historie med Norge å fortelle, og jeg skal ikke late som. Men jeg vet at spørsmålet om hvem som får ta plass i de fine rommene, er like gammelt i Oslo som i Madrid. Og jeg vet at et land som har tenkt mye på åpenhet, vil kjenne igjen ønsket om å slippe inn mennesker som ellers blir stående i køen utenfor.

«Louvre» er fire minutter og ett sekund lang. Se den gjerne med lyden på og blikket på bakgrunnen. Det er der det skjer.

Resten av planeten

PLANETA GAYFOLK er bygget rundt en trilogi som er ment som én reise: «Descubierto un nuevo planeta llamado GAYFOLK», «Ojalá se pudiera viajar a GAYFOLK» og «El día de la liberación», mot en planet der alle kan leve som de er. Sangene mine går fra electropop til copla, fra alternativ pop til ballader, på spansk og også på engelsk, fransk og portugisisk. De handler om kjærlighet, eks-kjærester, nysgjerrige naboer, skeivt liv i Spania, frigjøring og psykisk helse. Mange fant meg i 2024, da «Tan Cateto» gikk viralt på TikTok.

All musikken min kan strømmes og lastes ned gratis, med tekst til hver sang, på https://mikesaintlouis.com. Den finnes også på Spotify, Deezer og de største plattformene. Hele gjennomgangen av «Louvre», scene for scene, finner du på bloggen min: https://mikesaintlouis.com/blog/alas-de-mariposa-sobre-la-piramide-el-videoclip-de-louvre-escena-a-escena

Mike Sain't Louis

Om Mike Sain't Louis

Tekstforfatter, produsent og videoregissør fra Madrid, en del av den indie-alternative scenen, og selverklært «første AI-låtskriver». Han skriver hvert ord selv, lar kunstig intelligens stå for musikk og vokal, og leder sitt eget plateselskap uten mellomledd. Instagram: @planetagayfolk.

Pressekontakt

E-post: info@mikesaintlouis.com Nettside: https://mikesaintlouis.com